Confessions of a Screenwriter

I dag tenker jeg på et drap. Symbolsk selvsagt.

Tidspresset begynte å kvele meg da jeg  kikket på lappen som leser: Deadline synopsis. Mandag. stryk. tirsdag.stryk. onsdag. stryk. torsdag…..vel gjett hva. STRYK! Jeg har arbeidet febrilsk med den tavla. Fra morgen til kveld, men i går kveld skrev jeg faktisk halve synopsiset. I dag (fredag)  våknet jeg opp til fuglesang, tenkte, dette er en dag for å gå på skolen. Jeg er halvveis i synopsis. Fullfører lett. lett.lett. Det klang fint. Jeg gikk på skolen, hvor en overraskelses eksamen ventet meg. Gratulerer, du kan – ingenting spansk. Men jeg kom nå ut i verden etterpå, til strålende sol og 25 digge grader. Jeg ble ikke til stein, og følte sjelen fikk fred. Ok, nå skal jeg hjem, skrive en time. banke ut synopsiset, og så er det rengjøring og party. Sounds good to me

- EN TIME SA DU??? Det er TOLV timer siden jeg satt meg ned med denne tanken!!!

 

Jeg fikk det bare ikke til. En sides synopsis fikk voksekrampe og jeg nærmet meg tre sider. Det ble en akt på hver side. På den positive siden fikk jeg skrevet mer utfyllende om det pjattet fra barnehage tavla. Hvor jeg oppdaget av jeg mangla litt detaljer for en fullverdig historie. Litt set-ups og pay-offs må legges til for å forstå dette drapet, denne misstenkte osv.  Kanskje jeg må ha et nytt lappesystem? Korktavle (hvor enn søt ) er ut, jeg henter whiteboarden på skolen i morgen.

Jeg ser på tavla, og jeg ser på…Akt-oversikten (definitivt ikke et synopsis).. Noe føles feil…jeg hater den tanken. Det føles feil. Javel,eh…så da må vi vel fikse det da. Jeg ringte min gode venninne Miriam og kjørte høylesning. Tilbakemeldingen er som følgende- Veldig spennende…Men ang. denne detaljen.. det skjønte jeg ikke helt?”  YES, takk Miriam! Høytlesning og kristiske venner er ikke feil.  Problemene var enkle å fikse. Litt delete knapp, og planting. Men- Vi snakket rundt ideen og nok en gang blir jeg frustrert. GAH, den tanken igjen. Det føles feil. Men HVA, Helene. HVA?

Etter å ha stilt kritiske spørsmål til meg selv,  karakterene, og historien finner jeg heldigvis noen svar. Akt 1 er overloada, uten tvil. Noe som påvirker klart både akt 2 og 3. Problemer virker å være to av karakterene. To kvinner gjennomgår en nokså lik reise. To kvinner som får en sentral betydning senere. Jeg ser på deres personlighet, mål og hindring. De er relativt like. Så hvilken FUNKSJON serverer de historien? Nei, Helene. De er ikke mennesker. De er karakterer. Hva om du slår den sammen til en? Veheeel. Det ville gjort det hele mye enklere. Føles ryddig allerede. Men, da kollapser jo mye av puslespillet jeg allerede har lagt opp til. Men- det føles som et riktig valg. Nok en gang irriterende. Men når både struktur og intuisjonen sier det samme, da er det mulig det er rett. Gosh, det føkker opp alle tavle korta, skrivearbeidet, timene forrann pcen…..

NEI.Det gjør ikke det vet du.  Arbeidet er såvidt begynt. Død. Fornyelse (om att og om att). Planlegging og Prosesser. Bare slik blir en ekte baby til. Håper bare den fødes raskt!

Nå skal jeg sove på det. God natt!

Når jeg sier kunstnerliv i Spania, er kanskje ikke en strukturert hverdag den første assosiasjonen du får. Allikevel er det realiteten. En kamp jeg bekjemper, hver dag.

Jeg arbeider nå mot å fullføre et spillefilmmanus på super kort tid. Årsaken er Amerikansk etterspørsel etter Internasjonale historier, med rot og location i Norge. Jeg visste bare jeg måtte ut med ideen jeg fikk da jeg satt på skolebenken som 17-åring, og lærte om myten om Huldra. Vi snakker storslott natur, norsk myte, og sterke kvinnekarakterer . Mer detaljer røpes i senere innlegg. Jeg nevte i sist innlegg av jeg skulle skrive en film for et produksjonsselskap, men jeg måtte desverre takke nei pga manglende midler, og umske kontrakter (en helt annen diskusjon enn dette innlegget).  Uansett-  Etter å ha konsultert andre sine prosjekter, i tillegg til å kun være i “tenke og kladdeboksen på egne , alla “jeg jobber nå på prosjektene mine….”  var det på HØY TID å fullføre noe for min egen del. Og det er det jeg holder på med nå. Jeg er alene, kun jeg bestemmer historien. Jeg har heller ingen manuskonsulent for øyeblikket (desverre!!), og tidspresset velger jeg selv. Men jeg MÅ gjøre det, for å ha en mening i livet. Haha. Nå setter jeg ting på spissen her, men det er nødvendig…Målet er ferdig 1.utkast innen året, og tilknyttet produsent og regissør i løpet av 2012. Ingen mål, ingen mening, tenker jeg..I historier, og i livet.  Det store spørsmålet er, som vanlig: Vil hun klare det?  Tiden…vil…vise…? Nei, som den sterke karakteren jeg ønsker å være,  sier jeg: KLART JEG KAN! Men- det blir vanskelig. Det ER vanskelig. Og klart det må være det. Den sannheten er umulig å pynte på. I mørke stunder skal jeg lese tilbake på dette. For de mørke stundene er rett rundt hjørnet. Såpass kjenner jeg prosessens struktur… Men- etter mørket kommer lyset, og når historien er ferdig har det skjedd en utvikling. Jeg har lært noe, uansett utfall.  Vel, nok hallelujah prat!

Location for å utføre arbeidet er Sevilla, Spania. At det ble Huldrer historien var ikke planlagt, men mer et resultat av en rekke tilfeldigheter. Men ingen fare, jeg lukker øyenene og ser det magiske norske landskapet på et blunk. Men ja Spania: Her er det vin,dans og sang- og super mange kulturelle herligheter. Gid, så heldig jeg er! Joda, men satt opp mot mitt mål (merk: skrive manus på superkort tid) er dette mine HINDRINGER!!! Mine nye venner vil feste, reise og spise. Mine spansk lærere rister på hodet av min manglende fremgang :-/  ect,ect.  Ja,men- hallo. Jeg skriver. jeg SKRIVER!! Akk, det er bare meg som kan forstå. Bare jeg som kan gjøre prioriteringene. . Jeg må finne en plan…gah, plan. Jeg trenger,…. STRUKTUR!

I historien? Ja! Og i livet. Hva er den største utfordringen?  Jeg heller nok mot sistnevnte.

Historien: Jeg har tidligere snakket om viktigheten av skrivingen før skriving. Det er der i prosessen jeg er nå. Slik jeg ser det bruker man struktur i planleggingsfasen, og repareringsfasen (omskrivninger). Når jeg skriver selve manuset må jeg leve i den verdenen, og bruke intuisjonen sammen med forarbeidet for å skrive ut scenene fra begynnelse til slutt. Dette betyr at det er en rekke detaljer som kan være greie å ha på plass først.  Hva handler det om? Hvem handler det om? Sentrale begrep som tematikk og hovedkarakterer. Som manusforfatter vil du som regel formidle et dypere budskap om livet i dine historier ( I hope!) Jeg mener, underholdningsfaktor er super nice, men- et utfall av reisen er nødvendig. Hva skal vi sitte igjen med?  Historien min tar utgangspunkt i myten om Huldra, og jeg visste for et år tilbake at jeg ville fortelle historien som den “realistiske” forklaringen til hvordan myten ble til. Hvordan karakteren ble skapt.  Etter å ha opprettet et dokument med hva og hvem. Logline (hvem, og hva. Hvilke motstridende krefter) , undersøkte jeg ulike sjanger muligheter (sjanger bestemmer mange av handlingsmulighetene og begrensingene. Og legger opp hovedvekten av struktur). Deretter satt jeg i gang med å kartlegge de vikigste handligspunktene. Fra A til Å. Her må man forvente at ideene ikke allltid kommer i rekkefølge. Det er normalt. Og mulig en finner ut siden av de ikke skal fortelles i rekkefølge. Men før en begynner skrivingen bør en vite hva som skjer fra A til Å, i den rekkefølge. For å så FORSTÅ hvorfor man velger å fortelle den annerledes. (Struktur er arrangering av hendelser. Og rekkefølgen man forteller formidler en mening i seg selv. )

Så jeg startet altså med å notetere ned alle punkter, og satt dem i rekkefølge etterhvert. Innimellom følte jeg for å skrive ut scener i treatment form ( Scene uten replikk). Å skrive mer utdypende kan hjelpe på kreaviteten da det noen ganger kan føles hm…stivt, eller statisk, tørt…å kun strukturere.  For å finne frem til en historie trenger en fullt fokus, og for meg er musikk en viktig faktor. Musikk som lar deg se universet og karakterene. Musikk som gir rytme til scenene. Jeg lager spillelister, som spiller morgen til kveld. Etterhvert er alt du trenger å sette på kaffen og musikken, og vips: du er tilstede i historien!

TIlbake til handlingspunktene: Ikke forvent at alle biter skal falle på plass først, men prøv å fyll ut alle punkter allikevel.  Det er lettere å se feil, når man har noe å se på. Skriv-det-ned! (derfor tankeboksen er så behagelig, for alt kan virke genialt, uten å faktisk være det)  Ok, så når alt var nedskrevet overførte jeg det til pen og papir, og tok med meg hvor enn jeg var. På skolen, bussen, cafè osv. For om jeg fikk en ide, kunne jeg slå opp og se hvor den passet inn, i forhold til det jeg allerede hadde.  Jeg gjentar, husk penn og papir! Å skrive på hånden, eller et tappert forsøk på en våtserviett er ikke så hot! (eller enkelt etterpå heller) Og ikke stol på hodet. Det er den første tanken som må bearbeides. Og det må skje skriftlig. (inntil vi er blitt geniale nok, antar jeg)

I dag startet jeg på tavle teknikken. Problemet er bare at jeg ikke har indeks kort, og bare en liten korktavle. Men, man jobber med det man har. Ingen unnskyldninger er gode nok til å la være. Her putter man inn alle handlingspunkter i form av scener, eller sekvenser, vendepunkter. Dialog ideer osv. Jeg må si, selv om det ser ut som barnehage arbeid, LIKER jeg tavla. De viktigste vendepunktene er på plass. Resten tar jeg i morgen. Meningen er jo at kortene skal flyttes på, og byttes om. til jeg føler historien er spikret til…hold deg fast…tavla. ^^ (måtte bare)

Etter tavla skal jeg hamre ut et synopsis. Dette for å konsentrere handlingen til et dokument som kan presenteres (for finansiering, eller for regisørrer) Et synopsis er alltid smart å ha. Det er vanlig å skrive synopsis før alt dette pjattet jeg har kommet med her, men i og med tidspresset mitt, har jeg ikke råd til et shitty synopsis jeg må skrive om. Jeg har ikke tid. Derfor. Og jeg synes egentlig det var en fin rekkefølge, da et synopsis helst skal presentere alle tre akter, inkludert tematikk, og bakgrunn. (og det vet du ikke, før du har gjort forarbeid)

Etter synopsis skal jeg gjøre karakter fordypninger, og karakter diamanter, som Freeman kalte det. Jeg kjenner handlingspunktene, men for å virkelig forstå roten av motivasjon, handling og replikk, må jeg kjenne karakterne 120%. Det er da vi snakker detaljer. Da magien kan begynne å skje. Det er tross alt karaktene sin historie. Og gjennom dem blir vi kjent med deres univers.

Steget deretter er MANUS. Woohooo. Og du trodde aldri det skulle skje? :-p La meg fortelle deg en hemmelighet.  Deadlinen for å begynne på manus er søndag! Klarer jeg det? Håper det!

LIVET: Jeg sa jo det var den vanskeligere delen. Nå er klokken tre om natten, og jeg har sløst tid med å skrive blogg. BLOGG?!?! Oh lord! Jeg skal egentlig- egentlig! stå opp klokken ni for å gå på skolen. Ja, spansk kurs. Men, skjer det? Det er filmfestival i byen. Mange visninger, gallafester, middager osv. Skjer det? (jeg har jo betalt)… På lørdag har jeg fått spesialinvitasjon til grotten på skolen..Hm, nei kan ikke si mer. Men det er en ære. Det blir fest. Men kan jeg det? Og på søndag får jeg besøk…sant nok av en annen manusforfatter, Helene fra Mediefabrikken. Men skriver vi på søndag? SANT! Du skjønner greia. Men når det er sagt, har jeg arbeidet minst 5 timer til dagen. Løsningen er enkel: lås deg inne!!  Si NEI til alt annet. Ta pause når du er iferd med å KLIKKE! Sov når du ikke kommer noen vei. Spis sukker når du er trøtt. Jada, jeg spiser sjokolade, drikker engergi drikk osv. Jeg blir feit heter det..hoho…så nå må jeg pokker meg flette trening inn i tidsplanen også. Akk. Struktur. struktur, struktur.

Lettere sagt en gjort!

Amen.

 

NYHET: Endelig kan jeg si det- jeg er forfatter. Ja, å fortelle historier  er mitt yrke, min lidenskap og min hobby.

Jeg skal gjøre så godt jeg kan for å oppdatere denne indre og ytre reisen.  Og om det blir sjeldent bør det være fordi jeg er opptatt med….å skrive film…;-)

 

The plan

Nå fremover skal jeg skrive et spillefilm manus for produksjonsselskapet De jentene der AS, hvor idehavere er to talentfulle skuespillere. Manuset er innenfor action/drama/thriller sjangeren, noe jeg gleder meg til å sette igang med.

Samtidig har jeg mitt eget prosjekt, “Det siste polaroid”. Mitt hjertebarn, såklart. Det stresser jeg ikke med, tenker også det kan være greit med ytterligere erfaring før jeg fullfører dette. Men jeg må sette meg en deadline…en dag…haha! Neida, seriøst. Jeg skal skrive kick ass logline, få støtte og knytte til meg en kick ass regissør eller produsent. Og så skal eg skrive manuset. In a perfect world? No lo se! Skal oppdatere på den fronten. Alt jeg vet at det kommer en tid i fremtiden man skulle ønske man startet….i går!

Jeg jobber også med å lage skrivekurs for nybegynnere. I generell fortellerteknikk for film. Jeg kommer til å holde kurs her i Sevilla, samt selvsagt kunne tilby dem i Norge etter forespørsel. Syns det er veldig spennende å gå tilbake til hva jeg måtte lære meg i starten, som strengt talt ikke er så lenge siden. Spennende! Jeg kommer også til å arrangere masterklasser med dyktige mentorer jeg møter på min vei…fra både inn-og utland! Årh, elsker å lære!

Jeg tok et valg å ikke gå på formell skole…noe jeg nå ser var veldig rett for meg. Jeg har fått et praktisk perspektiv på læring. Du skal ikke se bort ifra at jeg starter en skole snart Ironisk tenker jeg noen ganger, men ikke nødvendigvis. Det kan være greit å spa sin egen vei før en viser den videre…Tenker nå jeg. Mine lærere har på mange måter gjort dette. De er uunværelige. Sender en stor takk til mine rådgivere og mentorer som er med meg videre på denne reisen. Vet ikke hvor jeg hadde vært uten dere!

To reiser

Jeg skriver fiksjon, og jeg skriver min egen historie. Hver dag tar jeg valg i begge verdener. Og til tider møter de verdenene hverandre. Personlig historie  møter fiksjon, og sammen farger de min stemme.

Valgene jeg har tatt i min egen historie den siste siden er ganske store. Forandring og fornyelse er den siste tidens nøkkelord.

1. Nytt yrke: ok, så nå er jeg forfatter på heltid. Jeg må være strukturerert, jeg må oppsøke kunnskap og arbeid. Det blir en ny måte å jobbe på, og “de” sier det er farvel sikkerhet. Jeg skal nok finne en løsning på den økonomiske sikkerheten…men når det kommer til den andre sikkerheten—forutsigbarheten- så er det den ikke ønsket i livet mitt akkurat nå.

2.  Jeg har flyttet til Sevilla, Spania.  Det er en av verdens vakreste byer, og hjemmet til mange kunstnere. Den perfekte byen for inspirasjon, og arbeide.  Sevilla har en varm og fredlig energi…samtidig en puls som får deg til å ville danse.

3. Ny kommunikasjon: Ja, når en bor i spania må en lære spansk. Spesielt i Sevilla hvor omtrent ingen habla ingles… Lenge siden jeg har lært et nytt språk, og merker det er litt morsomt når vi begynner på scrach med å skrive dialog som følger: hei- hei- hvordan går det? fint, og med deg? hehe. bare de flate dialogene gir meg lyst til å lære fortere!!!

4. nye venner, nye historier: Jeg elsker å treffe nye, åpne mennesker som gir meg nye impulser og historier. Rundt oss er det mange spennende karakterer. Det er spesielt en sjokolademann jeg må besøke…mer om han senere

5. En ny kultur….spanish time, siesta, middag klokken 9… Jeg har ikke fått la alt synke inn enda men..det er jo en del av prosessen som venter

Det var alt for nå. Når alt kommer til alt….ja, som han sier det selv:

Imagination is more important than knowledge. For knowledge is limited to all we now know and understand, while imagination embraces the entire world, and all there ever will be to know and understand.~Albert Einstein~

 

Vi skrives!

 

 

 

 

De fleste av oss søker stadig noe nytt. Enten på det materalistiske eller åndelige plan. I vinter la jeg ut på en reise for å finne noe, uten å helt vite hva.Jeg valgte å søke tilflukt i et kloster fra 1800-tallet utenfor en fjellby i sør-spania. Helt isolert fra omverdenen. Her skulle jeg bli inspirert, tenkte jeg..

Før klosteroppholdet skulle jeg bo et par dager i spanias 4. største by, i  Sevilla på et hostel. Målet var jo klosteret…egentlig..men…  La meg først fortelle litt om dagene i Sevilla. Jeg reiste alene, noe jeg trodde betydde å være alene, og sove med pengene i trusa. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Sevilla viste seg å være den mest fantastisk byen jeg noensinne hadde besøkt. Den føltes  trygg og alle var åpne og ærlige, lette å bli kjent med. Jeg knyttet nye bekjentskaper omtrent hver eneste time av døgnet (-4 timer søvn kanskje), og ble kjent med alt fra deres reisehistorier til mer hjertekjærende historier om ens private kjærlighetsliv. Flere av menneskene jeg møtte på reisen minnet litt om askeladden eventyret, “jeg fant, jeg fant”, jeg fant historier jeg tok med meg hjem. Samtidig som hver opplevelse gjennomsyret det man hører titt og ofte, men av og til kan ha vanskelig for å følge..nemlig at “det er reisen, ikke destinasjonen”..som teller. Så enkelt. Så vanskelig.

Jeg husker spesielt en brite som var på sykkeltur gjennom sør-spania. Vi satt begge å solte oss på takterassen og kom naturlig nok i snakk etterhvert. Standarden var å utveksle reiserute og interesser. Sjeldent jobb eller yrkesvalg. Noe som jeg føler er det første man spør om her hjemme, før en blir satt i bås.  Jeg måtte le litt av meg selv. Kunne han da ikke spørre om hva jeg jobbet med, så kunne jeg si jeg var forfatter på inspirasjonsreise. Jeg tror jeg var mer forelsket i klangen enn faktum.  Det endte opp med at jeg fortalte det selv, og angret i neste øyeblikk.

Klart han kom til å spørre – Så hva skriver du om da, hva handler historien din om? Jeg følte jeg ble tatt ut av feriens mystikk til turens hensikt -arbeid. – Jeg begynte litt stammende og kjente hodebanken fra nattens vinkalas ble mer dominerende…men jeg biter det i meg og smiler litt unnskuldende, litt som jeg gjorde på skolen når leksene ikke var gjort… – Vel… det er et kjærlighetsdrama som begynner der den klassiske kjærlighetshistorien vanligvis ender. Jeg gjenvinner roen: Vi møter et par i 30 årene som nylig har funnet sammen etter mye om og men, har fått vite at de muligens har begrenset tid sammen igjen.Han er syk. Vi ser historien fra den kvinnelige karakterens øyne, som gjennom polaroidbilder prøver å få sin syke mann til å leve i øyeblikket sammen med henne, samtidig som hun blir dratt mellom sine egne fremtidsbekymringer og mannens fortidsglansbilder om at alt var så mye bedre før.. De lever begge i en illusjon av tid, og vi følger henne i kampen mot det eneste som teller, øyeblikket. en aksept av her og nå.»….. …- Ahhh, thats sad! han ser på meg og rister på hodet, før han klasjer på solkremen, og nærmest hamrer frem spørsmålene: hvorfor vil en ung kvinne som deg velte deg i den driten? skikkelig tragisk. Har du opplevd det selv? nei, du er for ung..eller?uff nei…..nei,nei. Jeg henter meg litt kaffe» han forsvinner ut på kjøkkenet og jeg sitter igjen og føler meg litt..jah.teit…angrer på at jeg tok det opp! Han kommer ut igjen, tar med kaffe til meg, smiler og etter fem min stillhet i solsteken begynner han å åpne seg. Han serverer den vanskeligste, og såreste historien om umulig kjærlighet…Noe han selv hadde opplevd for kort tid tilbake. Jeg var nær gråten, det var virkelig tragisk og hjertekjærende. Jeg lyttet og kommenterte..og vi pratet i flere timer om kjærligheten, og dens roser og torner..ingen sightseeing den dagen.

Jeg søkte inspirasjon…men begynte først nå å forstå hva dette innebærte. Jeg søkte sannheten. Sannheten og historier som ligger dypt  i oss alle. Jeg traff et punkt i han når jeg fortalte om historien i filmen min, men den fikk også han til å åpne seg..

Vi søker noe, men vet ikke alltid hva. En inspirasjon som vi ikke kan navngi, et svar uten forklaring. For livet er ikke logisk, og kjærligheten langt ifra dette. Det beste vi kan gjøre er å være åpne..og fortsette å reisen. Enten det betyr  å dra videre til et stille kloster for å skrive historien om et oppdiktet par som har det vanskelig, eller om betyr er å sykle videre på landeveien med nye inntrykk av et annet land blandet med fortidsbilder og spørsmålet  «hvorfor» som søker svar i en eller annen slags form… Det eneste som er sikkert er at vi alltid er på en reise og at  veien er der; noen ganger synlig, andre ganger usynlig, men selv bak trær og mose, er det vikigste at vi fortsetter å gå. Og kanskje aksepterer at det ikke er meningen vi skal se hvor veien ender. Men kun noen meter frem. Øyeblikk for øyeblikk. Kanskje er det nemlig der svaret ligger.

«De to fremmede som går langs landeveien vil alltid ha noe til felles: en reise, en søken og en historie.  De snakker også samme språk, hjertets språk. Krysser de hverandres vei oppdager de sannheten, at de ikke er fremmede.

- Det er det jeg liker med reiser.

Hasta luego!

- Helene Stenhaug

Det er et halvt år siden jeg hentet inspirasjon på flotte Obrestad fyr, men hva har så skjedd siden sist? Galskap, glede og utfordringer er nøkkelord gjennom «semesteret».

Jeg har skrevet både kortfilm og spillefilm, til og med prøvd meg som skuespiller. Jeg har pitchet «Det siste polaroid» på en internasjonal filmfestival for kvinner, og på toppen av det hele har jeg fått idè til en ny spillefilm.Det var en kort høst og en lang og mørkere vinterstid.  Les videre om mine tilståelser fra de siste 6mnd.

KORT høst

Jeg og manusforfatter Nina Lill Veste begynte på et kortfilmmanus i sommer.  Vi skrev første utkast til det som hadde arb.tittel «mani og andre symfonier» på Obrestad fyr. Resultet ble kortfilmen «Solo», som hadde premiere på KinoKino for noen mnd siden. Fikk nettopp DVDen i posten, og viste den for en stor gruppe ungdommer på teatoriet (rogaland teater) nå i helgen.

Oppdraget var i forbindelse med BUT workshop, der lokale manusforfattere og regissører gikk sammen om å lage en kortfilmer rettet mot skuespillerspirer fra Rogaland barne-og ungdoms teater. En workshop som startet i 2009, for å la de unge talentene få erfaring forrann kamera. Jeg og Nina Lill Veste samarbeidet med Regissør Vigdis Nilsen, og resultatet ble kortfilmen, Solo. En kjærlighets historie som skildrer de komplekse ungdomsårene.

Kortfilm er jo genialt når det kommer til å gjennomføre et prosjekt på kort tid, og er det formatet de fleste filmskapere har vært gjennom. Noen vil si at kortfilmen er et springbrett mot spillefilmen, men den er også en helt egen måte å fortelle på. Den kan skildre en hendelse, en karakter, eller et tema, og kommer (sannsynligvis) til et poeng i slutningen.

Jeg har alltid beudret dem som klarer å formidle et budskap på 2-20 min, men det har aldri vært noe for meg. Jeg må alltid utbrodere, forklare og utforske i det lange og brede. Tro meg, jeg har vært mektig frustert over å ikke klare å tenke kort. Men igjen, noen skriver dikt, andre romaner. En dikter kan ikke nødvendigvis fyre ut en 400 sider lang roman, og en roman forfatter klarer kanskje ikke å slå budskapet i romanen ned til fire linjer. På samme måte kan en kanskje skille kortfilm forfatteren fra spillefilmforfatteren, selv om det er flere som gjør begge deler. Jeg tenker da at ulike tankesett gir ulike fortellermåter for våre budskap. Jeg er veldig glad for denne erfaringen, at jeg faktisk har skrevet et kortfilmmanus som ble til film. Jeg vet ikke hva jeg kan si om resultatet, annet enn det var lærerikt å følge prosessen fra et ferdig manus, til ferdig film. Det er flere elementer i manus som aldri nådde skjermen. Og nye elementer som aldri var tilstede i manuset. Men alt i alt gjorde alle gjorde en fabelaktig innsats, og ungdommene var suverene! Så takk til alle for muligheten, og erfaringen. En spesiell takk til medforfatter Nina Lill. Vårt vennskap vokste til familiebånd under prosessen, Sista. Du var en drøm å jobbe med. Takk for det! <3

En LANG vinter

Kulda satte inn, og vinteren fikk en spennende start da «Det siste polaroid» ble tatt ut til Femmina filmfestival sin pitchekonkuranse i Verdalen. Omtrent samtidig kom nyheten om et spennende skriveoppdrag for et filmselskap i Oslo. Nettene ble definitivt lange.

Pitch- et selgende verktøy

Jeg hadde sendt inn «Det siste polaroid» pitch til Femmina filmfestival, og var en av de 7 heldige som fikk reise til Verdalen og presentere filmideen min for jury og publikum. Den andre gladnyheten var at min tidligere mentor, Linda May også var valgt ut til konkuransen. Sammen skulle vi til Verdalen.  Det å skrive pitchen gikk relativt smertefritt. Ja, altså etter jeg hadde forstått at poenget var å «selge» ideen. Hvis det er noen som kan dette er det Amerikanerene. Jeg fant en tilfeldig amerikansk nettside «how to succecfully pitch your film to hollywood» stil. Den var god veiledning til struktur, og jeg tilpasset den litt til janteloven der innholdet ble for skrikende. (Norge er bare ikke heeeelt Hollywood, liksom) Fint.  Når det kom til å fremføre derimot, var det kvalme, kaldsvetting og stamming som kom krypende. Jeg hadde lest det var skremmende å pitche, og det hjalp vel heller ikke på. Uten noen forberedelser pakket jeg kofferten og dro. Første dagen skulle vi øve oss, og det gikk vel heller ikke så bra for min del. Vi fikk 7min hver, men jeg ble stoppet halvveis da tiden var ute.Hjelpes!

Dagen etter skulle vi fremføre for juryen. Jeg satt på hotellet og spiste frokost samtidig som jeg knotet med notatene mine. Heldigvis satt jeg meg på bordet med andre filmdamer, og blant dem satt en regissør. Hun spurte meg hva filmen min handlet om og jeg følte kvalmen nok en gang. Jeg leste gjennom teksten, og hun skjønte nok jeg var nervøs. Hun snakket meg rundt det, og ba meg tenke på hva som gjorde historien min spesiell, hvorfor jeg hadde fått ideen i utgangspunktet, og fortelle om karakterene mine. Etter en 15 min steg selvtilitten min ti hakk. Tusen hjertelig takk til deg! Jeg skjønte hvorfor jeg hadde havnet i konkuransen, og fant tilbake til kjernen i historien. Jeg fremførte uten stamming, og på akkurat syv minutter. For en opplevelse!

Pitching hadde tidligere gitt meg frysninger, men nå var jeg gira. Jeg ville bli en pitche mester!

Klar for Verdalen og Femmina

Jeg vant ikke, men bare det å være der, å få erfaring med pitching -var gull verdt! Utrolige damer, koselig sted, og bare gode filmideer. Alle vil jeg se på kino! Jeg dro hjem med en god følelse. Pitching hadde tidligere gitt meg frysninger, men nå var jeg gira. Jeg ville bli en pitche mester. Dette krever selvsagt øving, men klisjèen stemmer: øving gjør mester. Bare det å fokusere tankene sine på et selgende verktøy for ideene sine, er utrolig viktig. Dette betyr ikke at jeg tenker kommersielt eller taktisk når jeg utvikler en idè, men snarere er i stand til å forstå dens sterke sider, og markedspotensiale. Et svært hjelpsomt verktøy for en manusforfatter, mener da jeg!

Fornøyd jury: Det var et uvanlig høyt nivå under konkuransen, mente juryen. Les mer på Femminas nettsider. Oversikt over deltakerene kan leses her

Ghost writer

Som nevnt, fikk jeg et oppdrag fra et Oslo selskap. Det gikk ut på å skrive om et manus, opprinnelig skrevet av regissør (og idèhaver). Jeg skulle være ghost writer. Dvs, ikke krediteres, men fikse på manuset og skrive en ny versjon.

Underveis i prosessen endret dette seg, og om manuset jeg skrev, brukes, vil jeg bli kreditert i fortekstene. Jeg bearbeidet altså en annens manus. Men var i det minst ikke lenger et spøkelse :-p

Dialog, sceneanvisninger- og strukturelle endringer måtte til. Et steg jeg ikke hadde fullført i mitt eget manus. Jeg tror nok dette oppdraget brøt en del barrierer for meg, og dette er definitivt noe av det mest utfordrenede og spennende jeg har gjort som manusforfatter. Jeg fikk endelig gravd frem hva jeg hadde lært om struktur gjennom x antall manusseminarer tidligere på året (Mckee, Beyond structur osv), og ikke minst av min utrolig dyktige manuskonsulent, Kirsten Bonnen Rask.

Disiplin

Jeg brukte vel til sammen ca 2mnd, og noe av det viktigeste jeg lærte her er at «JA, det er mulig å presse frem inspirasjon og kreativitet. Jeg mener ikke idè og konsept stadiet, men selve historieutviklingen- dag for dag- mot ferdig resultat.

Før måtte jeg liksom være i humør, være på riktig sted, ha det helt ryddig rundt meg, eller noe annet bullshit. Men nå fikk «the secret to writing is writing» ordtaket en praktisk betydning for meg. Hver dag bestod av å sove ut (satt gjerne til langt på natt. definitivt B+ menneske, hehe) , og spise frokost, så skrive. Til frokosten satt jeg som oftest på en spilleliste som startet  «the movie in my mind». Dette var musikk fra landet handligen var satt til, med forskjellige stemninger som passet til de ulike scenene og temaene. (du kan tro jeg var lei musikken på slutten, men det funket!!!) Litt strekk og yogaøvelser etter frokosten og en STERK kopp kaffe, så var det bare å begynne skriveøkten.  Jeg skrev, skrev og skrev. Når jeg satt fast, forflyttet jeg meg til sofaen og gikk gjennom oversikten jeg hadde tegnet. (med utgangspunkt fra det originale manuset). En rotete skriveblokk som trolig bare jeg kunne forstå med kart, piler, karakter beskrivelser og handlingsgang, sceneanalyser m.m. Alt fra 1 min til et par timer med denne aktiviteten sa det plutselig pling (eller ding), og jeg snublet meg bort til skrivebordet og hamret avgårde i noen timer til. Slik forsatte det til langt på natt igjen. Gikk meg gjerne en luftetur og spiste når magen rumlet. Etterhvert ble pausene færre, og til slutt begrensen til når jeg måtte løpe på toalettet etter massivt vann og koffein inntak.

Galskap!

Jeg husker når det nærmet seg deadline.  Jeg sov mindre, og begynte å miste begrep på dag og natt. ukedag og helg. Helt fjern følelse. Jeg skvatt når telefonen ringte og kunne ikke holde noen normal samtale. Jeg var oppslukt av historien. Jeg drømte til og med om den. Og da den inneholder sterke scener, kan jeg skrive under på at mesteparten var mareritt. Jeg måtte sette meg inn i situasjoner som var så utenfor min virkelighet, og den ene kvelden fant jeg meg selv i å skrive en terrortale før jeg la meg. Altså, er det rart jeg fikk mareritt?!?!

Det merkeligste var vel påvirkningen hele prosessen fikk på mitt eget liv.

Dette er vel egentlig ikke så «kult» å innrømme, men jeg ble litt…ja, skvetten. Etter å ha skrevet om selvmordsbomber og kidnappinger, skvatt jeg til når en mann på en kafè løp ut av kaffèen uten sekken sin, tenkte «nå skjer det». Haha.. ja, du skjønner greia. På slutten fikk jeg søvnproblemer, som til slutt resulterte i en besvimelse som ødela ryggen min. Hoho.

FERDIG!!!

Ja, jeg ble ferdig. Jeg fullførte siste del av manuset på flyet til Barcelona, (hvor jeg skulle feire at jeg var ferdig). For en flytur! Etter 1 times søvn natta før, satt jeg der. skrev og sprayet trynet med vann, helte innpå meg kaffe. De fleste andre sov. Jeg følte den 3 timers flyturen varte i fem min. Hehe. Men jeg ble ferdig, hadde en fantastisk tur, og livet ble omsider normalt igjen. Det var klart et tidspunkt der jeg stilte meg selv spørsmålet: Er det verdt det? spesielt når helsa og ikke minst psyken blir påvirket på den måten. Men konklusjonen er JA, klart. Hvis jeg kan skrive en historie som forteller noe viktig, scener som beveger seerne, og lære noe av det selv. Klart det er verdt det! Galskap for andre, men en manusforfatter tror jeg vil være enig. Vi bare må. Om du fremdeles leser, lurer du kanskje på når du får se filmen.. Det kan jeg desverre ikke svare deg på. Det er meningen det skal bli film, men som alle som jobber med manus vet. Svart på hvitt holder ikke, det må være motion in the picture.  En dag håper jeg å sitte i kinomørket, og se verdenen jeg selv levde meg så intenst inn i. Men saken ligger ikke i mine hender. Selv om det ikke er min idè, og heller ikke kan kalle det 100% mitt manus, så har jeg levd i den verdenen i noen mnd. Ofret helse, psyke og tid. Jeg angrer ikke et sekund, men vil si at denne historien fortjener livets lys, og håper at alle andre involverte vil gjøre hva de kan for å virkeliggjøre dette.

Tiden fremover…

…går til skriving og skriving.

Jeg har to filmprosjekter under utvikling. Jeg har også en fulltidsjobb ved siden av. På mange måter føler jeg at jeg lever to liv, men slik er virkeligheten. Jeg liker begge livene, men de er totalt forskjellige. Jeg vet ikke om jeg ville ha jobbet som fulltidsforfatter, selv om jeg hadde hatt muligheten. Allikevel- tid til å synke ned i materialet er jo nødvendig for å fullføre prosjekter. Det har aldri vært viktigere med prioriteringer og «time management» enn nå.

Til alle som kombinerer skriving med «et hverdagsliv». Det er viktig å ikke prøve å gjøre en ukes arbeid på en ettermiddag, men også å ikke la en ukes arbeid fordufte til ingenting. Gjør alt som kan gjøres hver dag, og utfør handlingene med full intensitet og fokus. Ikke rug på dårlig samvittighet for manglende innsats. Erkjenn og aksepter heller latskap/mangel på tid, eller gjør noe med det. Dette kjenner jeg så alt for godt til, og trenger en konstant påminning.

Skal passe på å oppdatere etterhvert. Her kommer det til å skje saker og ting! Historier, og skriveprosesser. Litt galskap, og mye glede. Det er en manusforfatters hverdag- det er min hverdag.

Nå ble det et laaaaaaangt innlegg, men å avslutte med et zen ordtak føler jeg er på sin rette plass.

Leap – and the net will appear

Skrives!

Ok, så jeg skal skrive en spillefilm for første gang i mitt liv. Jeg går ikke på noe filmskole. Jeg er ute i den virkelige verden. Så – Hva gjør jeg? Hvordan er veien mot mål? Hvilke hindringer venter meg rundt svingene?

 Jeg har etter hvert skjønt at jeg har skapt min egen lille filmskole. Jeg går på kurs med anerkjente foredragsholdere, har hatt egen manusmentor i 1 år (Linda May Kallestein, gjennom filmkraft sitt mentorprogram).Har en fantastisk dyktig lærer aka manuskonsulenten, Kirsten Bonnèn Rask, og ”medelever” aka bransjekollegaer jeg like gjerne vil filosofere med over vin, som å jobbe sammen med. Jeg tar ikke eksamener, men kanskje noe enda større. Jeg skriver ikke manus som en oppgave, jeg gjør det som en forfatter. Jeg skal ikke pitche det som hjemmelekse, jeg pitcher det for å selge. Jeg får si det som Sjur Paulsen, ”Vi lever ikke i noen Minnie Mus verden!”

 ”Vi lever ikke i noen Minnie Mus verden!”

 2010 – et vårsemester med action

Skrivepermisjon, forvilling, tvil, London kurs,gjennombrudd, aha-opplevelser, flere gledeshyl, men også noen nedgravinger under dyna. Det har vært store svingninger mot ”the object of my desire” dette året. Motgang kan man ikke unngå, det er bare måten den mestres på som er avgjørende! Dessuten er handling drivkraft til fremgang. Denne våren jeg jobbet på flere produksjoner, og til og med måttet takket nei til enda flere..(man kan ikke grave seg ned i arbeid)

Nå er jeg på god gli med mitt første spillefilmprosjekt(Kjærlighets drama)og har fått idè til et ny spillefilm (mer info senere). Det første prosjektet har lært meg litt. Jeg vet nå at prosessen er en viktig del av veien mot et manus. Jeg har gått gjennom et spekter av følelser på det inspirerende, fortvilende og nedtrykkende og oppløftende nivå. Før var det fremmed, nå vet jeg at det ventes. Ikke direkte hva, men i alle fall noe.. Det har vært stunder der jeg tenker: hvorfor i all verden gidder jeg? Det er mer smerte enn glede. Det er få som forstår meg, og det er ikke alltid jeg forstår meg selv i galskapen. Jeg ofrer…nei, vet du. Jeg kan bare ikke la være! Jeg ville ofre min mening med livet om jeg ikke fikk skrive. Tro meg, dette er en absolutt sannhet, men ikke dirkete mine tanker i stunder der frustrasjonen melder seg. Men da er det et viktig grunnlag å minnes..

 Inspirasjon

 Den vanskelige delen er ikke å bli inspirert, men å være tro mot inspirasjonen til et endelig produkt. Et ferdig manus. En film.

 

 Inspirasjon kommer titt og ofte. Jeg sier spesielt det siden jeg ble inspirert til ”Det siste polaroid” mai 2009. Mye er endret siden da. Prosjektet har også fått et nytt navn: ”Øyeblikket”. Inspirasjonens utfall har vært grunnlaget og spørsmålet gjennom 1 år og 3 mnd. Fenomenet øyeblikket. Å leve i øyeblikket, og utfordringene egoet skaper for oss gjennom illusjonen av tid. Manuset tar opp eksistensielle problemstillinger, og jeg tror kanskje det er derfor jeg selv har gjennomgått en personlig forandring det siste året. For å forholde meg til karakterene har jeg måttet stille meg selv spørsmålene: lever JEG i øyeblikket? Hva er tid? Hvordan er den en illusjon? Hvordan skaper egoet smerte? Hvorfor er så mange av oss fanger av tiden? Og hvordan bryter vi ut av illusjonen til å leve i øyeblikket?

Puuuuh! Jeg har den siste tiden begynt å føre en dagbok med mine holdninger og erfaringer til dette temaet. Boken har vist seg å bli et arbeidsverktøy for manuset. Dette er en øvelse som fort trigget både strukturelle endringer, karakterenes holdninger samt handling. Det var øyeblikket som trigget historiene. Nå dypdykker jeg inn i øyeblikket for å finne historiens sannhet. Det er heftige saker (psykisk altså). men jeg må si at det kommer aldri bedre inspirasjon enn den i øyeblikket. Tiden forsvinner. Tiden blir virkelig bare en illusjon. Når jeg derimot skriver ”med hodet/tenkeren/analytikeren/egoet” kan jeg se minuttene tikker. Kanskje du skjønner hva jeg mener? har opplevd forskjellen?

 ” I hear and I forget; I see and I remember; I write and I understand.” (står på visittkortet mitt, kinestisk ordtak)

Inspirasjonsprosessen er jo ulik for alle, men her har du lest litt om min. Jeg vil også påpeke, at som en del av en manusforfatters skole; Både på skolebenken og livets skole,  er struktur en obligatorisk del av pensum. Her er høydepunktene fra vår -semesteret.

 Struktur

 STORY: Siden sist har jeg også deltatt på flere struktur seminarer. Bl.a. Robert Mckee`s Story Seminar med Stavangers fremste manusforfattere I London. Det er en opplevelse jeg tar meg med videre. Både i skrivingen og personlige relasjoner til bransjekollegaer. I fire dager var satt vi å lyttet 10 timer til dagen til manusdoktoren. Døgnets resterende timer satt vi i brune barer og diverse restauranter..utvelsket erfaringer og bekymringer..og ble bedre kjent (ble jo faktisk askefast også, noe som kanskje gjorde turen ekstra minnerik)Vi fikk sponset turen av Filmkraft Rogaland, og alle blogget om turen på deres nettsider. Jeg legger min inn her litt senere, men du finner de andre sine pluss flere spennende filmblogger på Filmkraft sine nettsider

 

 Beyond structure: Eller beyond Bob som jeg og Nina (lill veste) liker å kalle det. Mckee kaller seg selv Bob og pratet om struktur. David Freeman snakket om teknikker som ligger under strukturen. Hvordan skape sympati? Hvordan skrive bedre dialog? Ved bruk av teknikker skal vi lære å komme bak hemmeligheten til førsteklasses skriving.. jo da. Han var også Amerikaner som kom helt til Sandnes for å forelese. I quote: I only lecture in big cities like LA,NY and London. This is my first time in Scandinavia.” Det er filmkraft som står bak dette også. Jeg må si det er utrolig spennende at Stavanger regionen kan dra internasjonale forelesere.

 Jeg skal ikke si det ene kurset var bedre enn det andre.. Jeg har klart fått brukt for begge. Er du en skrivespire ville jeg begynt med å kjøpe boken til Mckee (amazon. Har ikke funnet på bibliotek eller vanlige norske bokforhandlere).Jeg leste den et par år før kurset. Du MÅ ikke ha kurset om du har boken, men det er veldig fint om du allerede har et manus. Da kan ordene hans synke inn som aha opplevelser i din egen historie.

 Filmkraft har støtt og stadig både kompetansehevende og bransjefremmende seminarer. De har opprettet manusforus, og ved startskuddet til dette foreleste hovedlærer på manuslinjen i lillehammer, Sveinbjørn Baldvinsson om Frank Daniels metoden. Les mer om kurset og metoden HER

Å komme seg bort..

..til landlige omgivelser kan også være en fin ting. Når jeg har skrivefri (for ja, jeg har vanlig jobb utenom. Leter du etter en gullgruve får du vende nesen annet sted..evt. mot USA. Men det er klart det går ann å leve på dette på sikt. Det gjør de fleste jeg kjenner. Skolen min har også det i pensum. Å graduere mot et levebrød..) Jeg sitter på et landsted i hordland med en helt sykt fin natur. Der er det intet annet enn lyden fra bekken, sauebjeller og en sjelden passerende bil. Kommunen har også kunstnerboliger, så i august skal vi sjekke ut obrestad fyr. Gleder meg!

 Håper innlegget var nyttig for de som er nye til skriving, og kanskje spennende for dem som lurer litt på hva jeg egentlig driver med. For meg hjalp det godt å sette ord på ting. Setter pris på å høre dine tilbakemeldinger.

 Varme hilsener,

Helene Stenhaug

“Det siste polaroid” har fått 35.000 i utviklingstøtte fra Filmkraft Rogaland. Dette betyr tid til å utforske historien, og selvsagt at flere enn meg selv har troen på dens muligheter. Nok sagt. Her er info om prosjektet og noen ord fra manuskonsulent:

Den siste polaroid

SØKER: Helene Stenhaug

SJANGER: Langfilm

REGION: Stavanger

SØKT STØTTE: 100 000,00 

MANUS: Helene Stenhaug

SYNOPSIS/PROSJEKTETS ART :

Spillefilmmanus om menneskers streben etter å leve i øyeblikket, samt realiteten av å falle i fortiden eller fremtiden. Inspirert av polaroid foto forteller den historien om et eldre ektepars kamp ut av fortidens bilder, en forværrende sykdom i nåtiden, og hovedkarakterens, Lunas dilemma med å velge øyeblikkene til den aller siste pakken med polaroidfilm.

MANUSKONSULENTS KOMMENTAR:

Det sidste polaroid har udviklet sig fra synopsen til en kortfilm til synopsen til en spillefilm. Helene Stenhaug har arbejdet med at fordybe karakterer og historie. Med at prøve at komme bag fænomenet øjeblikke. Det betyder, at der langsomt, men sikkert udvikler sig stof til en spændende og visuel spillefilm. Helene har deltaget i workshoppen på Barne- og ungdomsteatret og har her igennem fået øget sin skrivekompetance, ligesom hun har fået god hjælp af en kombination af mentor Linda May Kallestein og manuskonsulenten. Hun er et ungt talent på manus, som det er værd at støtte, især når hun sidder med en god historie med mange udviklingsmuligheder. I og med, at historien er bygget op omkring en del minder og tilbageblik, som polaroidbillederne danner indgang til er det på mange måder en historie bestående af mange små kortfilm, hvilket gør det enklere at håndtere rent håndværksmæssigt. Manuskonsulenten tror derfor på, at Helene Stenhaug er i stand til at løfte projektet med de indspil hun har mulighed for at få under processen.

INNSTILLING: Indstilles til støtte på 35.000 kr.

Filmkraft intervjuet meg i forbindelse med tildelingen. Les Intervju 

Mer om filmkraft, deres støtteordninger og årets første tildeliger les mer på deres hjemmeside

De fleste skjønner at ingenting skriver seg selv.

At en roman, et filmmanus eller en diktsamling ikke  blir perfekt ved første pennestrøk. -Så hva er det så som skriver denne kunsten?

Sett bort fra den fysiske datamaskinen og dine ti fingertupper er det i tankene det skjer. Som en maler gradvis skaper et kunstverk med fargene, maler forfatteren sitt univers og dens karakterer i fantasien. Vi skulle så gjerne, men stoler ikke på hodet og må derfor skrive ned tankene. Vi finner ut hvem personene er, og blir kjent med dem som våre venner.Vi finner historiens sted og utforsker dets muligher og begrensinger. Vi utforsker rett og slett absolutt alt som skal være med i historien, og de fleste ganger er det nettopp vår utforsking som gir den liv. Historien kommer sjeldent ferdig modnet fra første tanke. Først utforsking, så når en føler seg klar nok påbegynnes selve verket. Denne bloggen vil fokusere på skrivingen før skrivingen. Metoder en bruker for å utforske og nærme seg  historien . Jeg vil her dele mine erfaringer, og ønsker dialog med andre forfattere.

Min historie

Etter noen år med både skolestudie, egenstudie, filmarbeid  og kurs med flere av de dyktigste i filmbransjen innen historiefortelling , har jeg nå kastet meg over mitt eget store prosjekt. Nemlig manus til en spillefilm. Ironisk nok ville jeg helst skrive en kortfilm,da dette virket både mer praktisk og gjennomførbarlig. Allikevel ble det ikke slik.  Historien min måtte ta den lange veien. Og er det noe jeg har lært så er det å lytte til historien.

Ideen min og Veien til nå

Ideen min startet kun med en tittel og en tanke. Dette for drøye 6mnd siden.  Med tittelen oppstod en visjon, filosofi eller budskap jeg ønsket å formidle. Arbeidstittelen er som bloggnavnet, the last polaroid, og  oppstod  en rangletur ute  i hardeste delen av  Brooklyn, NY mai 09. Dog dette har lite med filmhistorien å gjøre. Jeg og venninne Randi Helen Nodeland hadde akkurat blitt fotografert med polaroid kamera, av et vennepar hun studerte med der ( polaroidentusiaster). De  fortalte den rystende historien om nedleggelsen av produksjonen. Dette øyeblikket og  historien fra virkeligheten, trigget fiksjonesdelen av hjernen umiddelbart. De fleste vet hvordan ideer oppstår og så legges på hyllen,men det at jeg skriver her nå viser at denne rakkeren var en trofast en.  Prosessen fra kvelden i brooklyn og oppholdet i NY, fortsatte hjemme i Stavanger. Der arbeidet jeg med synopsis, treatment og kortfilmmanus hele sommeren og på vårparten, før det skjedde.

Jeg kuttet alt. Rev av plasteret. Historien var muligens brukbar, men den formidlet ikke mitt budskap, ei heller levde den skikkelig opp til tittelen når alt kom til alt. Da var det bare å bryte ned den innpakningen jeg hadde jobbet med flere mnd, og bygge opp en ny. For når alt kommer til alt er det kjernen til handler om, ey? Nytt synopsis så dagens lys i november, sammen med planen om spillefilm. jeg beholdt navnet (arb.tittel)

Mye har skjedd siden november. Altså i skrivingen før skrivingen. Derfor denne bloggen. Jeg er for øyeblikket en snartur i spania i min egen boble og  jobber med karakterutvikling av hovedpersonen.   Jeg vil  skrive et innlegg på dette når metodene jeg bruker har sunket og vist sin verdi.

Bloggen og Veien videre

De neste mnd kommer jeg til å teste ut ulike metoder å nærme meg historien på. Tekstene blir rapporter etter en skriveøkt/periode, og må ikke ses på som noe annet enn mitt arbeidsverktøy. Jeg står ikke inne for akademisk korrekthet, om slikt finnes. Jeg leker og lærer, prøver og feiler. Setter pris på kommentarer fra alle, og spesielt kontakt med andre skrivende for å utveksle erfaringer.

Nok sagt. La oss starte reisen mot  historien. Jakten på mitt fiktive univers.

” Alle historier med livets rett vil se dagens lys”

- Oppmuntrende ord fra regissør og manusforfattervenn. (roet mine nerver da jeg var i gang med synopsis nr.2)

PS. Jeg ville gjerne legge ut andre bilder, men ble usikker påopphavsrett så venter litt med det. Bildet her er tatt i forbindelse med research og til et intervju på Filmkraft Rogaland sine nettsider.

Hilsen blogg debutanten,

Helene Stenhaug