The last polaroid

Ok, så jeg skal skrive en spillefilm for første gang i mitt liv. Jeg går ikke på noe filmskole. Jeg er ute i den virkelige verden. Så – Hva gjør jeg? Hvordan er veien mot mål? Hvilke hindringer venter meg rundt svingene?

 Jeg har etter hvert skjønt at jeg har skapt min egen lille filmskole. Jeg går på kurs med anerkjente foredragsholdere, har hatt egen manusmentor i 1 år (Linda May Kallestein, gjennom filmkraft sitt mentorprogram).Har en fantastisk dyktig lærer aka manuskonsulenten, Kirsten Bonnèn Rask, og ”medelever” aka bransjekollegaer jeg like gjerne vil filosofere med over vin, som å jobbe sammen med. Jeg tar ikke eksamener, men kanskje noe enda større. Jeg skriver ikke manus som en oppgave, jeg gjør det som en forfatter. Jeg skal ikke pitche det som hjemmelekse, jeg pitcher det for å selge. Jeg får si det som Sjur Paulsen, ”Vi lever ikke i noen Minnie Mus verden!”

 ”Vi lever ikke i noen Minnie Mus verden!”

 2010 – et vårsemester med action

Skrivepermisjon, forvilling, tvil, London kurs,gjennombrudd, aha-opplevelser, flere gledeshyl, men også noen nedgravinger under dyna. Det har vært store svingninger mot ”the object of my desire” dette året. Motgang kan man ikke unngå, det er bare måten den mestres på som er avgjørende! Dessuten er handling drivkraft til fremgang. Denne våren jeg jobbet på flere produksjoner, og til og med måttet takket nei til enda flere..(man kan ikke grave seg ned i arbeid)

Nå er jeg på god gli med mitt første spillefilmprosjekt(Kjærlighets drama)og har fått idè til et ny spillefilm (mer info senere). Det første prosjektet har lært meg litt. Jeg vet nå at prosessen er en viktig del av veien mot et manus. Jeg har gått gjennom et spekter av følelser på det inspirerende, fortvilende og nedtrykkende og oppløftende nivå. Før var det fremmed, nå vet jeg at det ventes. Ikke direkte hva, men i alle fall noe.. Det har vært stunder der jeg tenker: hvorfor i all verden gidder jeg? Det er mer smerte enn glede. Det er få som forstår meg, og det er ikke alltid jeg forstår meg selv i galskapen. Jeg ofrer…nei, vet du. Jeg kan bare ikke la være! Jeg ville ofre min mening med livet om jeg ikke fikk skrive. Tro meg, dette er en absolutt sannhet, men ikke dirkete mine tanker i stunder der frustrasjonen melder seg. Men da er det et viktig grunnlag å minnes..

 Inspirasjon

 Den vanskelige delen er ikke å bli inspirert, men å være tro mot inspirasjonen til et endelig produkt. Et ferdig manus. En film.

 

 Inspirasjon kommer titt og ofte. Jeg sier spesielt det siden jeg ble inspirert til ”Det siste polaroid” mai 2009. Mye er endret siden da. Prosjektet har også fått et nytt navn: ”Øyeblikket”. Inspirasjonens utfall har vært grunnlaget og spørsmålet gjennom 1 år og 3 mnd. Fenomenet øyeblikket. Å leve i øyeblikket, og utfordringene egoet skaper for oss gjennom illusjonen av tid. Manuset tar opp eksistensielle problemstillinger, og jeg tror kanskje det er derfor jeg selv har gjennomgått en personlig forandring det siste året. For å forholde meg til karakterene har jeg måttet stille meg selv spørsmålene: lever JEG i øyeblikket? Hva er tid? Hvordan er den en illusjon? Hvordan skaper egoet smerte? Hvorfor er så mange av oss fanger av tiden? Og hvordan bryter vi ut av illusjonen til å leve i øyeblikket?

Puuuuh! Jeg har den siste tiden begynt å føre en dagbok med mine holdninger og erfaringer til dette temaet. Boken har vist seg å bli et arbeidsverktøy for manuset. Dette er en øvelse som fort trigget både strukturelle endringer, karakterenes holdninger samt handling. Det var øyeblikket som trigget historiene. Nå dypdykker jeg inn i øyeblikket for å finne historiens sannhet. Det er heftige saker (psykisk altså). men jeg må si at det kommer aldri bedre inspirasjon enn den i øyeblikket. Tiden forsvinner. Tiden blir virkelig bare en illusjon. Når jeg derimot skriver ”med hodet/tenkeren/analytikeren/egoet” kan jeg se minuttene tikker. Kanskje du skjønner hva jeg mener? har opplevd forskjellen?

 ” I hear and I forget; I see and I remember; I write and I understand.” (står på visittkortet mitt, kinestisk ordtak)

Inspirasjonsprosessen er jo ulik for alle, men her har du lest litt om min. Jeg vil også påpeke, at som en del av en manusforfatters skole; Både på skolebenken og livets skole,  er struktur en obligatorisk del av pensum. Her er høydepunktene fra vår -semesteret.

 Struktur

 STORY: Siden sist har jeg også deltatt på flere struktur seminarer. Bl.a. Robert Mckee`s Story Seminar med Stavangers fremste manusforfattere I London. Det er en opplevelse jeg tar meg med videre. Både i skrivingen og personlige relasjoner til bransjekollegaer. I fire dager var satt vi å lyttet 10 timer til dagen til manusdoktoren. Døgnets resterende timer satt vi i brune barer og diverse restauranter..utvelsket erfaringer og bekymringer..og ble bedre kjent (ble jo faktisk askefast også, noe som kanskje gjorde turen ekstra minnerik)Vi fikk sponset turen av Filmkraft Rogaland, og alle blogget om turen på deres nettsider. Jeg legger min inn her litt senere, men du finner de andre sine pluss flere spennende filmblogger på Filmkraft sine nettsider

 

 Beyond structure: Eller beyond Bob som jeg og Nina (lill veste) liker å kalle det. Mckee kaller seg selv Bob og pratet om struktur. David Freeman snakket om teknikker som ligger under strukturen. Hvordan skape sympati? Hvordan skrive bedre dialog? Ved bruk av teknikker skal vi lære å komme bak hemmeligheten til førsteklasses skriving.. jo da. Han var også Amerikaner som kom helt til Sandnes for å forelese. I quote: I only lecture in big cities like LA,NY and London. This is my first time in Scandinavia.” Det er filmkraft som står bak dette også. Jeg må si det er utrolig spennende at Stavanger regionen kan dra internasjonale forelesere.

 Jeg skal ikke si det ene kurset var bedre enn det andre.. Jeg har klart fått brukt for begge. Er du en skrivespire ville jeg begynt med å kjøpe boken til Mckee (amazon. Har ikke funnet på bibliotek eller vanlige norske bokforhandlere).Jeg leste den et par år før kurset. Du MÅ ikke ha kurset om du har boken, men det er veldig fint om du allerede har et manus. Da kan ordene hans synke inn som aha opplevelser i din egen historie.

 Filmkraft har støtt og stadig både kompetansehevende og bransjefremmende seminarer. De har opprettet manusforus, og ved startskuddet til dette foreleste hovedlærer på manuslinjen i lillehammer, Sveinbjørn Baldvinsson om Frank Daniels metoden. Les mer om kurset og metoden HER

Å komme seg bort..

..til landlige omgivelser kan også være en fin ting. Når jeg har skrivefri (for ja, jeg har vanlig jobb utenom. Leter du etter en gullgruve får du vende nesen annet sted..evt. mot USA. Men det er klart det går ann å leve på dette på sikt. Det gjør de fleste jeg kjenner. Skolen min har også det i pensum. Å graduere mot et levebrød..) Jeg sitter på et landsted i hordland med en helt sykt fin natur. Der er det intet annet enn lyden fra bekken, sauebjeller og en sjelden passerende bil. Kommunen har også kunstnerboliger, så i august skal vi sjekke ut obrestad fyr. Gleder meg!

 Håper innlegget var nyttig for de som er nye til skriving, og kanskje spennende for dem som lurer litt på hva jeg egentlig driver med. For meg hjalp det godt å sette ord på ting. Setter pris på å høre dine tilbakemeldinger.

 Varme hilsener,

Helene Stenhaug

“Det siste polaroid” har fått 35.000 i utviklingstøtte fra Filmkraft Rogaland. Dette betyr tid til å utforske historien, og selvsagt at flere enn meg selv har troen på dens muligheter. Nok sagt. Her er info om prosjektet og noen ord fra manuskonsulent:

Den siste polaroid

SØKER: Helene Stenhaug

SJANGER: Langfilm

REGION: Stavanger

SØKT STØTTE: 100 000,00 

MANUS: Helene Stenhaug

SYNOPSIS/PROSJEKTETS ART :

Spillefilmmanus om menneskers streben etter å leve i øyeblikket, samt realiteten av å falle i fortiden eller fremtiden. Inspirert av polaroid foto forteller den historien om et eldre ektepars kamp ut av fortidens bilder, en forværrende sykdom i nåtiden, og hovedkarakterens, Lunas dilemma med å velge øyeblikkene til den aller siste pakken med polaroidfilm.

MANUSKONSULENTS KOMMENTAR:

Det sidste polaroid har udviklet sig fra synopsen til en kortfilm til synopsen til en spillefilm. Helene Stenhaug har arbejdet med at fordybe karakterer og historie. Med at prøve at komme bag fænomenet øjeblikke. Det betyder, at der langsomt, men sikkert udvikler sig stof til en spændende og visuel spillefilm. Helene har deltaget i workshoppen på Barne- og ungdomsteatret og har her igennem fået øget sin skrivekompetance, ligesom hun har fået god hjælp af en kombination af mentor Linda May Kallestein og manuskonsulenten. Hun er et ungt talent på manus, som det er værd at støtte, især når hun sidder med en god historie med mange udviklingsmuligheder. I og med, at historien er bygget op omkring en del minder og tilbageblik, som polaroidbillederne danner indgang til er det på mange måder en historie bestående af mange små kortfilm, hvilket gør det enklere at håndtere rent håndværksmæssigt. Manuskonsulenten tror derfor på, at Helene Stenhaug er i stand til at løfte projektet med de indspil hun har mulighed for at få under processen.

INNSTILLING: Indstilles til støtte på 35.000 kr.

Filmkraft intervjuet meg i forbindelse med tildelingen. Les Intervju 

Mer om filmkraft, deres støtteordninger og årets første tildeliger les mer på deres hjemmeside

De fleste skjønner at ingenting skriver seg selv.

At en roman, et filmmanus eller en diktsamling ikke  blir perfekt ved første pennestrøk. -Så hva er det så som skriver denne kunsten?

Sett bort fra den fysiske datamaskinen og dine ti fingertupper er det i tankene det skjer. Som en maler gradvis skaper et kunstverk med fargene, maler forfatteren sitt univers og dens karakterer i fantasien. Vi skulle så gjerne, men stoler ikke på hodet og må derfor skrive ned tankene. Vi finner ut hvem personene er, og blir kjent med dem som våre venner.Vi finner historiens sted og utforsker dets muligher og begrensinger. Vi utforsker rett og slett absolutt alt som skal være med i historien, og de fleste ganger er det nettopp vår utforsking som gir den liv. Historien kommer sjeldent ferdig modnet fra første tanke. Først utforsking, så når en føler seg klar nok påbegynnes selve verket. Denne bloggen vil fokusere på skrivingen før skrivingen. Metoder en bruker for å utforske og nærme seg  historien . Jeg vil her dele mine erfaringer, og ønsker dialog med andre forfattere.

Min historie

Etter noen år med både skolestudie, egenstudie, filmarbeid  og kurs med flere av de dyktigste i filmbransjen innen historiefortelling , har jeg nå kastet meg over mitt eget store prosjekt. Nemlig manus til en spillefilm. Ironisk nok ville jeg helst skrive en kortfilm,da dette virket både mer praktisk og gjennomførbarlig. Allikevel ble det ikke slik.  Historien min måtte ta den lange veien. Og er det noe jeg har lært så er det å lytte til historien.

Ideen min og Veien til nå

Ideen min startet kun med en tittel og en tanke. Dette for drøye 6mnd siden.  Med tittelen oppstod en visjon, filosofi eller budskap jeg ønsket å formidle. Arbeidstittelen er som bloggnavnet, the last polaroid, og  oppstod  en rangletur ute  i hardeste delen av  Brooklyn, NY mai 09. Dog dette har lite med filmhistorien å gjøre. Jeg og venninne Randi Helen Nodeland hadde akkurat blitt fotografert med polaroid kamera, av et vennepar hun studerte med der ( polaroidentusiaster). De  fortalte den rystende historien om nedleggelsen av produksjonen. Dette øyeblikket og  historien fra virkeligheten, trigget fiksjonesdelen av hjernen umiddelbart. De fleste vet hvordan ideer oppstår og så legges på hyllen,men det at jeg skriver her nå viser at denne rakkeren var en trofast en.  Prosessen fra kvelden i brooklyn og oppholdet i NY, fortsatte hjemme i Stavanger. Der arbeidet jeg med synopsis, treatment og kortfilmmanus hele sommeren og på vårparten, før det skjedde.

Jeg kuttet alt. Rev av plasteret. Historien var muligens brukbar, men den formidlet ikke mitt budskap, ei heller levde den skikkelig opp til tittelen når alt kom til alt. Da var det bare å bryte ned den innpakningen jeg hadde jobbet med flere mnd, og bygge opp en ny. For når alt kommer til alt er det kjernen til handler om, ey? Nytt synopsis så dagens lys i november, sammen med planen om spillefilm. jeg beholdt navnet (arb.tittel)

Mye har skjedd siden november. Altså i skrivingen før skrivingen. Derfor denne bloggen. Jeg er for øyeblikket en snartur i spania i min egen boble og  jobber med karakterutvikling av hovedpersonen.   Jeg vil  skrive et innlegg på dette når metodene jeg bruker har sunket og vist sin verdi.

Bloggen og Veien videre

De neste mnd kommer jeg til å teste ut ulike metoder å nærme meg historien på. Tekstene blir rapporter etter en skriveøkt/periode, og må ikke ses på som noe annet enn mitt arbeidsverktøy. Jeg står ikke inne for akademisk korrekthet, om slikt finnes. Jeg leker og lærer, prøver og feiler. Setter pris på kommentarer fra alle, og spesielt kontakt med andre skrivende for å utveksle erfaringer.

Nok sagt. La oss starte reisen mot  historien. Jakten på mitt fiktive univers.

” Alle historier med livets rett vil se dagens lys”

- Oppmuntrende ord fra regissør og manusforfattervenn. (roet mine nerver da jeg var i gang med synopsis nr.2)

PS. Jeg ville gjerne legge ut andre bilder, men ble usikker påopphavsrett så venter litt med det. Bildet her er tatt i forbindelse med research og til et intervju på Filmkraft Rogaland sine nettsider.

Hilsen blogg debutanten,

Helene Stenhaug